Rettsgebyrloven
  
Kapittel 1.
Alminnelige bestemmelser

§ 1
Gebyr etter bestemmelse gitt i eller i medhold av denne lov tilfaller staten med mindre annet er bestemt.
Gebyret beregnes med utgangspunkt i et grunngebyr kalt rettsgebyret. Dette utgjør kr. 860.

§ 2
Gebyret betales av den som har begjært forretningen. Den som har begjært en bestemt forretning, må også betale for andre gebyrpliktige forretninger som nødvendig følger med den begjærte forretning.
Den som har begjært forretningen eller vedkommende rettergangsskritt dekker også alle utgifter til meddommere, skjønnsmedlemmer, sakkyndige, vitner, oversettelser, særlige undersøkelser og andre sideutgifter. Dette gjelder likevel ikke utgifter hvor det er særskilt fastsatt at utgiften dekkes av det offentlige. Når retten har funnet det nødvendig med oversettelser til og fra samisk, dekkes utgiftene av staten. Sideutgifter som må ses som en følge av at saken har prinsipiell betydning for den ene parten, kan denne parten pålegges å betale. Godtgjøring til rettsmekler og hjelper som er fastsatt etter Tvisteloven § 8-4 tredje ledd dekkes med lik andel av partene.
Er en forretning begjært av en person eller myndighet på vegne av en annen, blir begge ansvarlige for gebyret. Ved tinglysing av skjøte og andre dokumenter som har sammenheng med salg av fast eiendom er meglerforetak som bistår avtalepartene med oppgaver som nevnt i Lov 16. juni 1989 nr. 53 om eiendomsmegling § 3-9 første ledd nr. 1, 2 eller 4, også ansvarlig for gebyret uavhengig av om meglerforetaket har begjært forretningen. Har staten begjært en forretning på vegne av noen, kan staten kreve refusjon av denne med mindre noe annet følger av lov.
Kongen kan ved forskrift gjøre de unntak fra reglene i denne paragraf som følger av overenskomst med fremmed stat.

§ 3
Gebyr og sideutgifter som ikke dekkes av gebyret betales forskuddsvis såfremt ikke annet er bestemt. Kan beløpet ikke fastsettes på forhånd, innbetales et så stort forskudd som vedkommende tjenestemann finner tilstrekkelig.
Departementet kan ved forskrift bestemme at betaling for visse forretninger eller betaling fra visse grupper rekvirenter kan tas i etterskudd.
Krav på betaling fra andre enn stat, fylkeskommune eller kommune er tvangsgrunnlag for utlegg.
Når Statens innkrevingssentral er pålagt å innkreve gebyr og sideutgifter, kan den inndrive kravene ved trekk i lønn og lignende ytelser etter reglene i Dekningsloven § 2-7. Innkrevingssentralen kan også inndrive kravene ved å stifte utleggspant for kravet dersom panteretten kan gis rettsvern ved registrering i et register eller ved en underretning til en tredjeperson, jf. Panteloven kapittel 5, og utleggsforretningen kan holdes på Innkrevingssentralens kontor etter Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 første ledd.
Bestemmelsen i § 2 fjerde ledd gjelder tilsvarende.
Er det ikke betalt tilstrekkelig forskudd når erklæring om et rettergangsskritt blir satt fram, skal retten sette en kort frist for betalingen. Skjer betaling ikke innen utløpet av denne fristen, skal erklæringen avvises med mindre reglene i § 5 får anvendelse. Skjer betaling innen utløpet av fristen, har det ikke betydning for bedømmelsen av spørsmålet om når erklæringen ble satt fram, at betaling først fant sted etterpå.
Ved manglende betaling for rettergangsskritt som skal betales av en part etter § 2 annet ledd femte punktum, kan rettergangsskrittet likevel foretas. § 5 annet ledd tredje punktum gjelder tilsvarende.

§ 4
Gebyrplikten for tvistemål, skjønn, tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring inntrer når saken er ført inn i sakslisten og for overprøving ved høyere instans innføring i dennes saksliste. Ved tinglysing er påføringen av attest for tinglysing avgjørende for gebyrplikten. For bobehandling gjelder de særlige regler i kapittel 5.

§ 5
Når en part har søkt om fri sakførsel eller fritak for rettsgebyr etter Lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp, bør det gis henstand med gebyrbetalingen til søknaden er avgjort. Det skal i så fall heller ikke kreves sikkerhet for gebyret.
Hvis en part som har begjært et rettergangsskritt, har fått henstand etter første ledd eller slik henstand kan påregnes, skal domstolen tillate at vedkommende rettergangsskritt foretas. I andre tilfeller kan domstolen tillate at et rettergangsskritt foretas dersom den parten som har begjært det, ikke kan betale straks, og det vil være til skade eller vesentlig ulempe for parten om rettergangsskrittet ikke foretas. Krever rettergangsskrittet utbetalinger, kan pengene legges ut av det offentlige.
Når rettergangsskritt er foretatt med henstand, skal retten sette en frist for betalingen. Inntil betaling har skjedd, eller fristen er utløpt, skal retten bare foreta slike skritt i saken som den finner nødvendige. Skjer betaling ikke innen utløpet av fristen, avsies fraværsavgjørelse etter Tvisteloven § 16-9 eller § 16-10.

§ 5a
Avgjørelser etter denne lov eller etter bestemmelser gitt i medhold av denne lov kan ankes eller påklages på følgende måte:
1.
Avgjørelser som gjelder forretninger som nevnt i kapittel 2, 3, 4 og 5 hos en domstol kan ankes til overordnet domstol etter de regler som gjelder for anke i forbindelse med forretningen. Avgjørelser truffet av Arbeidsretten kan ikke ankes.
2.
Avgjørelser som gjelder forretninger som nevnt i kapittel 3 hos en lensmann, namsfogd eller politistasjon kan påklages til tingretten etter reglene i Skjønnsloven § 31.
3.
Avgjørelser som gjelder forretninger som nevnt i kapittel 4 og § 25 hos lensmann, namsfogd eller politistasjon eller hos en særskilt namsmann kan påklages til tingretten etter reglene i Tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16. Avgjørelsen kan påklages selv om fullbyrdelsen er avsluttet. Klagefristen er en måned.
4.
Avgjørelser som gjelder forretninger som nevnt i kapittel 6 og 7 [opphevet] kan ankes eller påklages etter de regler som gjelder for overprøving av tinglysings- og registreringsavgjørelser under forretningen.
5.
Avgjørelser etter § 27 a kan ankes etter de regler som gjelder for anke mot avgjørelser under vedkommende forretning.

§ 5b
Anke eller klage etter § 5 a har ikke oppsettende virkning.
For anke eller klage etter § 5 a betales ikke gebyr. For anke mot en domstols avgjørelse av en anke eller en klage etter § 5 a betales 6 ganger rettsgebyret.
Underinstansen skal tilrettelegge saken for overinstansen og gi slik redegjørelse for saken som er nødvendig for overinstansen.
Om dekning av sakskostnader av det offentlige gjelder Forvaltningsloven § 36 første ledd og tredje ledd første og annet punktum tilsvarende.

§ 6
Departementet kan gi forskrifter til utfylling og gjennomføring av loven, herunder bestemmelser om innfordring, regnskapsføring og kontroll.

§ 6a
I de tilfeller hvor gebyret for et rettergangsskritt ender med desimaler, skal gebyret rundes nedover til nærmeste krone.

Innhold
 
Kapittel 1. Alminnelige bestemmelser
 
Kapittel 2. Tvistemål
 
Kapittel 3. Skjønn m.v.
 
Kapittel 4. Tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring
 
Kapittel 5. Skifte- og konkursbehandling m.v.
 
Kapittel 6. Tinglysing, registrering m.v.
 
Kapittel 8. Forkynnelse og vekselprotest
 
Kapittel 9. Forskjellige bestemmelser
 
Kapittel 10. Overgangsbestemmelser
 
Kapittel 11. Ikrafttreden. Opphevelse og endring i gjeldende lover.